Music will always be inspired by the environment in which it is created. With its incredible array of highly diverse landscapes ranging from white glaciers via volcanic bizarreness, moss-green bubble-fields, deep fjords, and frost-cracked mountains to black beaches, Iceland has shaped a host of astonishingly original and fiercely individual bands such as SIGUR RÓS, BJÖRK, and SÓLSTAFIR.
SÓLSTAFIR embody the ever-turning wheel of seasons with their shifting light, darkness, and colours, extreme Northern climate, the stark contrasts, the closeness of beauty and deadly forces of nature, the impressive sceneries that have the bones of ancient gods enshrined in them like hardly any other band in every aspect of their existence.
SÓLSTAFIR are not like any other band. Their latest album, 'Berdreyminn' underscores this statement. As its title "a dreamer of forthcoming events" aptly describes, the four Icelanders have taken their already impressive evolution one step further. The band has continued to amalgamate haunting melodies, psychedelic phases, as well as strong undercurrents of classic rock and hard rock with echoes of their metal past.
Yet SÓLSTAFIR's focus is not on style but pure emotion. 'Berdreyminn' is eclectic by a conscious choice to make feelings audible and transform taste as well as texture to sound. Genre borders are not broken but simply ignored. Musical influences are gathered from a wide range of sources, re-arranged, and woven into new patterns. Melancholy, longing, anger, joy, pleasure, pain, and other emotions are fulling this album.
Despite leaning clearly towards an expression that can be described as rock today, SÓLSTAFIR have their roots in metal as their debut full-length 'Í Blóði og Anda' (2002), which translates as "In Blood and Spirit" still witnesses. Instead of today's Icelandic gravel throated siren chants, frontman Aðalbjörn Tryggvason spat forth vitriolic crusty vocals and all strings were forged with black metal. Already their next albums 'Masterpiece of Bitterness' (2005) and 'Köld' (2009) marked stations of a continuous evolution.
SÓLSTAFIR went further along their solitary path and obviously left any categorising box with the ground-breaking follow-ups 'Svartir Sandar' (2011) and 'Ótta' (2014), which received high critical acclaim and attracted new fans in equal measure, while managing the difficult feat of keeping most of their earlier following too.
SÓLSTAFIR have set sails to new horizons with 'Berdreyminn'. Yet the Icelanders brought their home with them and the silhouette of their vessels remains easily recognisable. Welcome aboard on a new adventurous musical journey into uncharted territories.
Solstafir, étrange que ce nom aux sonorités peu communes, venu du nord, d'une ile lointaine, glacée par des vents polaires, et brulée par la puissance de la terre. L’Islande coule définitivement dans les veines de ces libres lutins des ténèbres. Déjà connus des plus curieux, les nordiques n'en sont pas à leur premier coup d'essai, soufflant la tempête à qui veut bien l'entendre dans des albums d'une classe folle, reconnus et adulés par une critique très souvent unanime. 2011 verra donc se profiler un nouveau nuage de cendre lourde et compacte, électrique et ravageur, virevoltant dans l'espace animé par une force invisible. Une anarchie des sens, pulsée par la sensibilité d'un cœur mystique. Svartir Sandar, riche de cette originalité dans son architecture "casse muraille", explore aussi bien ses accointances avec les mythiques Doors qu'avec des expérimentations post rock atmosphérique, magnifiques de sensibilité à fleur de peau, de douleur pudique que seule la voix spectrale de Adalbjorn est capable de mettre en évidence. Loin des archétypes, Solstafir déroule doucement son art simplement mais avec ce petit plus indéfinissable qui fait la différence entre le bon grain et l'ivraie. Définitivement Svartir Sandar n'accorde aucune place à l'approximation, encore moins à la médiocrité, et ravira tout amateur de musique vraie, sans artifice technique outrancier, à condition cependant de ne pas avoir d'à priori sur la langue islandaise à la sonorité parfois déroutante et constamment utilisée. Pas de quoi déstabiliser l'ensemble, car nous sommes bien là en présence d'un album majeur.
Vincent Zasiadczyk
Powerplay 9/10 - Month's Hottest - UK - Nov 2011
In "Svartir Sandar", Solstafir have come upwith a quite simply stunning masterpiece of evocative atmospheric metal that defies andruns roughshod over genre classification
I don't know what it is, but there is something very special and intensely unique about Icelandic music. And despite the fact that the beautifully rugged, volcanic landmass, nearly equal in size geographically to England, can only be called 'home' for just over a third of a million people, their musical output is rather startling. Solstafir are one such musical export and by heavens they do not let their compatriots down. 'Epic' and 'grandiose' are the first words that spring to mind when I listen to "Svartir Sandar", followed swiftly by 'sweeping', 'dramatic' and 'evocative'. I have seen Iceland firsthand and this album conjures up all the right images: barren, bleak visages, the icy wind whipping over the tops of glaciers and a sense of utter isolation and solitude. It is wonderful. And such is the sheer breadth of music on this record that "Svartir Sandar" has had to be released as a double album. It therefore demands plenty of time and effort but that is ultimately hugely rewarding and enthralling. Ranging from the roiling and churning riffing of the gargantuan opener of "Ljós å Stormi" to the quieter refrains of "Fjara" and everything in between, Solstafir have created their own truly unique sound. However, managing as they do to incorporate so many apparently disparate ideas into their compositions, it is a cocktail that is nigh on impossible to describe. The best that I can so ineloquently do is to suggest that post-rock/ metal that blends elements of Agalloch, Cult Of Luna and Isis along with the likes of Primordial and, dare I say it, even Radiohead would give you some idea of the direction "Svartir Sandar" takes. One minute it hits hard ("Æra") and the next a haunting vocal and piano-driven piece takes centre stage ("Kukl"). Put simply, "Svartir Sandar" is a bit of a masterpiece and if genuinely evocative music with lashings of atmosphere is your thing, then this will be the masterpiece for you.
Matt Spall
Metal Hammer 9/10 - UK - Oct 2011
The ground beneath Iceland's second largest volcano is rumbling menacingly. Should Katla erupt, much more black sand – or svartir sandar, to give it the old Icelandic – will find its way to the country's beaches. As well as being so pertinently titled, that Solstafir's fourth album runs for 80 beautifully apocalyptic minutes should point toward how thoughtful and proud their inimitable brand of metal is. Ethereally strummed guitars in Ljós í Stormi become more urgent before blending back in to make an uplifting, 11-minute introduction before Fjara shows how subtle Solstafir can be. The pounding, bass-driven Æra comes in as a welcome change after the stark, chilling Sjúki Skugginn and the robotic, hypnotic sounds of Kukl close the first half of this album. There is a grand diversity here that comes from great songwriting. The vocals never get harsher than a gruff yell and drop to almost a murmur, which lends casual desperation and sad sincerity to Aðalbjörn Tryggvason's style. Singing in Icelandic means the majority will only ever be able to understand Svartir Sandar on a musical level but Solstafir have the enviable ability to relay their songs just fine that way. While the lyrics are clearly poignant and inspired, the textures within the music tell their own story. Melrakkablús is a menacing and solemn welcome to the second disc before the psychedelic hardcore vibes of Draumfari. The eight-minute, almost instrumental title track strikes a powerful chord as it ends in a calming haze of feedback and choral song which runs through the entire gamut of emotions before the bluesy, melodic Djákninn closes the album with 11 minutes of excellence. Just as Sigur Ros are widely seen as the quintessential Icelandic band, portraying the country's barren, beautiful landscapes musically, Solstafir have done the same with Svartir Sandar in 2011. This is an album inspired by their unique homeland surroundings. The result is as invigorating as it is stark and deserves every grain of explosive acclaim.
Eins og allir vita þróast flestar hljómsveitir á einhvern hátt og sándið og fílingurinn í tónlistinni breytist. Stundum er það til góðs en stundum missa hljómsveitirnar gallharða aðdáendur vegna. Þegar ég heyrði eitthvað lag af Svörtum Söndum, nýjustu plötu Sólstafa, sem og teaser með bútum úr lögum af allri plötunni bjóst ég við því að ég yrði í seinni hópnum. Ég velti því fyrir mér hvað væri í gangi, mér fannst tónlistin vera orðin of poppuð og óáhugaverð og hugsaði með mér að ég nennti ekki að kynna mér þetta neitt nánar því hér væri augljóslega á ferðinni plata sem ég hefði ekki áhuga á. Skömmu eftir það sá ég að hægt var að hlusta á alla plötuna í heild sinni á netinu og ég ákvað að það væri nú sanngjarnt, bæði gagnvart mér og Sólstöfum, að ég tékkaði nú almennilega á þessari plötu.
Svartir Sandar stefnir í sömu átt og þróun Sólstafa hefur stefnt undanfarið og er þessi plata rökrétt skref í sömu átt og þeir stefndu með Köld. Það er varla hægt að segja að Solstafir haldi sig innan ákveðinnar stefnu þar sem hér er um að ræða blöndu af hörðu rokki og angurværar melódíur, en þeir halda áfram að kanna og leika sér með hljóðheim á Svörtum Söndum og tekst það vel. Söngurinn er til skiptis vær og tilfinningaþrunginn, en hæfir alltaf því sem er í gangi í hvert skipti. Tónlistin vekur upp sterkar tilfinningar og augljóst er að hér er ekki á ferðinni plata sem maður lætur rúlla í bakgrunni heldur skal leggja vel við hlustir svo maður missi ekki af einu einasta andartaki. Ég sé svo sannarlega ekki eftir því að hafa kannað Svarta Sanda betur því hún er vægast sagt frábær. Platan rennur vel í gegn og hægt er að hlusta á hana aftur og aftur. Ef þú, lesandi kær, hugsaðir svipað og ég eða hefur einfaldlega ekki hlustað á þessa plötu enn mæli ég með því að næla sér í eintak, setja þær í græjurnar og hlusta. Munið bara að hækka vel svo nágrannarnir heyri hvað þið eruð með góðan tónlistarsmekk!
Christian Fenris
Aardschok 90/100 - Netherlands - Nov 2011
Lang van stof waren ze al, de IJslanders van Solstafir. Hun vorige albums benutten de lengte van de compact disc maximaal. 'Svartir Sandar' blijkt een dubbelalbum en dan vrees je toch een epistel van twee keer 75 minuten, maar dat is het gelukkig niet. Niet dat de muziek slecht is, zeker niet, de band wordt per album toegankelijker zelfs. Op het tweede album 'Masterpiece Of Bitterness' (2005) werd de huidige stijl gedefinieerd, na een black metaldebuut. Een hard rockende hybride die door een constant gevoel van urgentie wel wat zwaar op de maag kon liggen. De ramen gingen al een beetje open op 'Köld' (2009) en op 'Svardir Sandar' (opgedeeld in de discs 'Andvari' en 'Gola') krijgt de luisteraar wederom meer ademruimte, zoals het met koorzang opgefleurde titelnummer. Meer afwisseling dus en minder vervorming op de gitaren. Zanger Tryggvason zingt ook niet constant 'on the top of his lungs', maar deze keer wel uitsluitend in de IJslandse taal. Softer, klinkt het dan al gauw verwijtend in metalland, maar zoals Solstafir hier groeit is daar weinig op aan te merken. Nog steeds scheppen de mannen hun volstrekt eigen geluidswereld van hardrock, postrock, new wave en psychedelica. Van razende opener „Ljós Í Stormi" tot het melancholische outro van „Djákninn" weten ze je toch zo'n tachtig minuten in hun greep te houden.
Martjin Busink
Metal Hammer 6/7 - Soundcheck #1 - Germany - Nov 2011
Songwriting 7 + Sound 5 + Hörspaß 6 ø = 6,00
Wer ein zweites KÖLD erwartet hat, wird sich gehörig umschauen. Denn SVARTIR SANDAR („Schwarzer Sand"), auf zwei CDs mit je sechs Songs gefiltert, zeigt Solstafir erwartungsgemäß von einer anderen, aber dennoch unverkennbaren Seite und ist zugleich das am leichtesten verdauliche Album der Bandgeschichte. Stillstand, Gleichförmigkeit oder das Erfüllen von Erwartungen passen eben einfach nicht zu den Isländern. Und so erschreckt der knarzige, gemütliche, elfeinhalbminütige Opener 'Ljós í Stormi' beinahe, wenn der dominante und offensive Gesang von Aðalbjörn Tryggvason über die mit Neubauten-Atmosphäre aufgewickelte Stimmung hereinbricht. Eben dieses Stück wird neben dem schrammeligsten und schnellsten Song des Albums, 'Þín Orð', dank der typischen und einzigartigen, lang gezogenen Gesangsarkaden sicherlich die neue Live-Hymne. Das schummrige 'Fjara' klingt anfangs wie eine Danzig-Ballade, aus der sich im späteren Verlauf ein vor sich hin trippender, gequälter Emotionskoloss gebiert. Hier entstand einer der absoluten Höhepunkte dieser Platte, trotz der sich im letzten Drittel des Liedes heranschleichenden, aufgeweichten Singsangstimmen. 'Kukl', in sich verzweifelt-ruhig, kommt wiederum gängiger rüber, als womöglich geplant war, und führt mit seiner ruhigen Hand eine Spur zu kantenlos aus der ersten CD. Extrem obsessiv entfesselt sich hingegen 'Melrakkablús', das musikalisch eine gehörige Portion Seigmen-Charakteristika aufweist, sich in die Chris Isaak-'Wicked Game'-Gedächtnisgitarre verliert, um schlussendlich dann doch einen wolkenreichen Vulkanausbruch heraufzubeschwören, der im vorherrschend gemäßigten, final steigenden Tempo mit seiner durchdringenden Gewalt kaum zu bändigen ist. Solstafir agieren auf ihrem vierten Album künstlerisch fast ausschließlich im Premiumbereich: Der Bass rollt munter und dominant über die und unter den Songs hinweg, die Gitarre schrammelt und sägt dominant bis beharrlich, und Guðmundur Óli Pálmasons Schlagzeug hüpft, trippelt und arbeitet bunt. Nur gelegentlich wirken die Gesangslinien am Ziel vorbei komponiert – den Isländern hierbei Absicht zuzutrauen, ist wahrscheinlicher, als dass dies ein Manko, gefolgert aus erzwungener Abgabe unfertiger Arbeit, darstellt. Solstafir waren, sind und bleiben kranke Musikjunkies mit Cowboy-Attitüde und Drogenlook, der kranke Chic schwebt als Trademark über dem Bandlogo, und dass sie jemals solch eine Aufmerksamkeit und positive Beachtung von so gut wie allen Seiten der metallischen Geschmackslager bekommen würden, dürfte sie selbst am meisten überraschen. Charakteristisch für SVARTIR SANDAR ist die Rücknahme von Dichte und Schwere, auch das psychedelische Erlebnis findet weniger statt als früher. Ausgenommen das Instrumental 'Draumfari' und der melancholieverseuchte, verderbniszerfickte Mentalkontrollverlust 'Svartir Sandar' inklusive monumentalem Finale mit Chören. Dieses Werk ist in der Summe ein ungewöhnliches, spezielles Erlebnis für den etwas anderen Geschmack, im Zwielicht aus Pagan, Post Rock, Prog, Psychedelic und Metal – eben alles, was Solstafir in ihrem originären Ursprung bisher ausmachte und bei Fortsetzung dieser Art und Weise der musikalischen Kreativität der Andersdenkenden kein Ende finden wird und soll.
Thomas Sonder
Legacy 15/15 - Soundcheck #1 - Germany - Nov 2011
Nur zweieinhalb Jahre nach "Köld" veröffentlichen die Isländer Solstafir ein neues Album: Rekord! Genauso rekordverdächtig ist die Gesamtspielzeit von „Svartir Sandar". Es ist schließlich eine Doppel-CD mit rund 80 Minuten Musik geworden. Auch das Artwork kann sich sehen lassen. Abgesehen vom ansprechenden Cover gibt es im Booklet zu jedem der zwölf Songs ein eigenes Motiv, das man zusammen mit den durchgängig in Isländisch gehaltenen Texten auf sich wirken lassen kann. Beim Hören fällt als Erstes die unglaubliche Entspanntheit auf, die dieses Album ausstrahlt. Schon das erste Lied ‚Ljós í Stormi' dauert in bester Solstafir-Manier zwölf Minuten, in denen es ruhig und verträumt zugeht. Der zweite Song, ‚Fjara', ist der erste Hit des Albums, kommt jedoch ohne schnelle Riffs, verzerrte Gitarren oder Gekreisch aus. Stattdessen ist ‚Fjara' eine der ergreifendsten Balladen, die man sich vorstellen kann. Auch im weiteren Verlauf von „Svartir Sandar" zeigt sich immer stärker: Dieses Album kommt komplett ohne Aggression und Raserei aus. Solstafirs geniale Laissez-faire-Einstellung, was ihre Kompositionen und ihre Einflüsse angeht, kommt hier endlich einmal voll zur Geltung. Metal tritt dezent in den Hintergrund und wird geschickt mit Anleihen von The Cure, den Doors und Cash verwoben und mit Indie und etwas Wave abgerundet. Hier werden Stimmungen und Gefühle zelebriert, Abgründe aufgerissen, Tränen vergossen. Die Nähe von Freude und Enttäuschung, von Hoffnung und Trauer: Hier ist sie in musikalische Form gegossen! Die vermeintliche Schlichtheit der Musik und die unspektakuläre Art, mit der die Isländer typischerweise agieren, offenbart erst die wahre Genialität, die in diesem Album steckt. Egal, ob das düstere ‚Sjúki Skuginn', das rockige ‚Stormfari' oder das sehnsuchtsvolle Titelstück, alle Songs gehen unter die Haut. Denn jedes Mal gibt das Album weitere Details preis: Berührender Frauengesang in ‚Fjara', ein wildes Saxofon-Solo in ‚Draumfari'. Die bekannteste isländische Nachrichtensprecherin (!) verkündet in ‚Stinningskaldi' einen ausgedehnten, finsteren Wetterbericht. Da sind die verträumten Melodien der minimal angezerrten Gitarren, der klagende Gesang und unzählige Feinheiten im Sound. Jeder Ton, jede Nuance sitzt. Das nunmehr vierte Album von Solstafir fordert mehrere Durchläufe, um das alles zu erfassen. Wer Zeit mitbringt und Zugang zu diesem feinfühligen Meisterwerk findet, der wird sich zutiefst berührt fühlen.
JF
Norway Rock 5/6 - Norway - Oct 2011
Jeg hadde forventet meg en utvikling i en mer psykedelisk og rocka retning fra islandske Solstafir denne gangen, men på sitt fjerde album siden starten i 1994, så har de kastet alle hemninger på båten. De har utviklet soundet de skapte på den flotte "Köld" plata i 2009, og begir seg her ut på et storslagent og ambisiøst dobbeltalbum. Det er ikke så mye igjen av bandets tidlige viking/black metal stil, men stemningene fra den tida har de uansett fortsatt. På "Svartir Sandar" viser de seg som et fullblods post metal band med et unikt uttykk fyllt med psykedelia og ren rock. Del en, "Andvari", byr på de mer stemningsfulle, utsvevende og progressive låtene, og har en herlig sårbarhet og atmosfære i seg. Vokalist Aðalbjörn Tryggvason vrenger virkelig sjela si på denne plata, og det på morsmålet. Pent synger han ikke, men fanden så effektfullt og styggvakkert det låter. Materialet er variert, spennende og bandet tør å gå i alle retninger så langt som det går an. Her går de fra de drivende og rocka låtene med repetative partier til de rolige, skjøre og vakre spore med sine herlige stemnigner. Del to, "Gola", er mer rett frem rocka, uten at den mister noe av stemningene fra plata ellers. Den er bare litt mer rett på sak, og leker seg mer med rockeformatet. En værmelding rekker de også, og da med et soundtrack Pink Floyd verdig. Solstafir har virkelig satset alt på denne plata, og det har resultert i et storslagent og mektig album som viser hvilket unikt og særegent uttrykk bandet har og et låtmaterialet med høy kvalitet. Det er ikke så ofte man ser et band utvikle seg og vokse så mye som det Solstafir har gjort, og til og med landet på bena slik de har gjort. "Svartir Sandar" er definitift et album som man vil trenge litt tid på for å komme inn i, men du vil få rikelig igjen om du investerer den tiden. For dette var virkelig bra saker!